• Lillestrøm (1988), Fredrikstad (1989, 2002-03), IFK Göteborg (1990-92), Brann (1993, 1995), Oldham (1993-94), Sanfrecce Hiroshima (1994-95), St. Pauli (1995-97), Blackburn (1997-98), Eintracht Frankfurt (1998-99), Wimbledon (1999-2000).
• 2 svenske seriemesterskap (1990, 1991), 1 svensk cupmesterskap (1991).
• 45 landskamper (1990-99).

Pedersen (f. 1969) spilte først for Fredrikstad-klubben Selbak, der han debuterte på A-laget som 16-åring. Med den lokale helten Per Egil Ahlsen som forbilde framstod han allerede i ungdomsårene som en solid og svært ærgjerrig forsvarsspiller. Sommeren 1986 debuterte han på U16-landslaget, og etter den påfølgende sesongen ble han kjøpt til Lillestrøm. Der fikk han imidlertid aldri slippe til, og ble etter eget ønske solgt til Fredrikstad FK i 2. divisjon, for 70 000 kroner. Der hadde han et godt, utviklende år i 1989, og ble også en av støttespillerne på U-landslaget, Etter sesongen kunne FFK selge han videre til IFK Göteborg med milliongevinst.

I den svenske toppklubben startet Pedersen på benken, men spilte seg snart til fast plass, og ble etter hvert en respektert forsvarer i Allsvenskan. IFK var midt inne i en av sine sterke perioder, og vant seriemesterskapet både i 1990 og -91, samt cupmesterskapet i -91. I 1992 gikk det på det jevne for nordmannen, men nå begynte han å bli utilfreds med sin situasjon i klubben. En av grunnene var at han ofte ble plassert på kanten i forsvaret, mens han selv likte seg mye bedre sentralt. Etter hvert havnet han på kant med treneren, og ble tidvis satt ut av laget. Etter å ha deltatt i Champions League høsten 1992 (som første nordmann), spilte han sin siste kamp for klubben i desember.

Deretter vendte Pedersen tilbake til norsk fotball, for å erstatte sitt gamle idol Ahlsen i midtforsvaret til Brann. Der presterte han en meget overbevisende sesong, og ble vurdert som årets stopper i VG. Samtidig var han stadig ivrig etter å komme ut i den store verden, og la ikke skjul på at han så på Bergen-klubben som et springbrett.

Pedersen debuterte på A-landslaget borte mot Sovjet i 1990, i en av Ingvar Stadheims siste kamper som sjef. Dennes avløser Egil Olsen kunne tidlig konstatere at Pedersen fungerte godt sammen med Rune Bratseth i midtforsvaret, og ga ham mye tillit de første årene. I VM-kvalifiseringskampene i 1993 var Pedersen på høyden av sin landskampskarriere, og var særlig god mot England på Ullevaal og i bortekampen mot Nederland.

Foran landskampen mot England på Wembley sent i 1992 var Pedersen aktuell for proffspill i vertslandet, men ble tidlig tatt av banen etter å ha fått Paul Gascoignes albue i hodet, og fikk ikke vist seg fram. Året etter fikk han likevel prøve seg i engelsk fotball, på utlån til toppdivisjonsklubben Oldham. Der hadde han imidlertid en dårlig periode, pådro seg i tillegg en alvorlig kneskade, og vendte tilbake til Bergen for å rehabilitere seg.

Etter å ha blitt friskmeldt lot Pedersen seg friste av et tilbud om å bli yen-millionær i Japan, og begynte å spille for klubben Sanfrecce Hiroshima. Der kunne han heve en årslønn på anslagsvis drøyt tre millioner kroner, noe som førte ham opp i lønnstoppen blant norske spillere. Det gikk også ganske bra for ham sportslig i klubben, som blant annet spilte seg til seriefinalen. Hans prioritering av klubblaget bidro på den annen side til at han mistet plassen i troppen til VM 1994. I de følgende årene skulle han bare få med seg noen sporadiske visitter innom landslaget.

Tidlig i 1995 var Pedersen igjen plaget av skader, og hadde en usikker status i sin japanske klubb. På våren reiste han hjem til Norge, spilte et halvår på leiekontrakt i Brann, før han på sommeren ble solgt til Bundesliga-klubben St. Pauli. Like før den tyske seriestarten pådro han seg en alvorlig korsbåndskade, som holdt ham borte fra banen i åtte måneder. Ved sesongåpningen høsten 1996 var han tilbake igjen, men var stadig plaget av småskader, og fikk det aldri til å klaffe i Hamburg-klubben.

Igjen bestemte Pedersen seg for å skifte beite, men fikk problemer med å finne en passende klubb, og ble etter sesongen gående uten arbeidsgiver i flere måneder. I denne perioden var han aktuell for blant annet Per Brogelands LASK Linz, West Ham og Wimbledon, men signerte i september 1997 for Blackburn, der den nyansatte manageren Roy Hodgson husket ham fra sin tid i Sverige. Pedersen hadde store forhåpninger til denne overgangen, men fikk bare noen få kamper helt i starten, før han innledet en lang periode som frustrert reservelagsspiller.

Først sent på høsten 1998 kom redningen, da Eintracht Frankfurt sørget for å hente Pedersen tilbake til tysk fotball, på kontrakt ut sesongen. Denne gang fikk han en meget god start, ble raskt en av lagets mest sentrale spillerne, og ga solide bidrag til at klubben klarte seg fra nedrykk. På den annen side var han lite tilfreds med å igjen være markeringsspiller, og innstilte seg nok en gang på å bytte klubb.

Pedersens innsats på Frankfurt, kombinert med andres skadeforfall, førte han også tilbake på landslaget, tidlig i 1999. Først spilte han i EM-kampen borte mot Georgia tidlig på våren, hans første mesterskapskamp fra start på godt over fire år. Der gjorde han en overbevisende jobb, og fikk fornyet tillit i de påfølgende kampene hjemme mot Georgia og borte mot Albania.

Sommeren 1999 gikk Pedersen gratis til Wimbledon, der hans gamle sjef Drillo hadde bruk for en erfaren forsvarer som var innforstått med soneforsvar-prinsippene. Han var med i ligaåpningen, men fikk så problemer med en kneskade, måtte opereres i september, og var siden ute av spill i resten av sesongen.

Etter å ha gått skadet i over et år sa Pedersen opp i Wimbledon i desember 2000, la opp som spiller på toppnivå, og reiste hjem til Norge. I 2001 ble han langsomt bedre, og gjorde comeback på banen for den lokale klubben Trosvik i 4. divisjon. Den forbedrede helsetilstanden ga han tilbake lysten på spill på høyt nivå, og før 2002-sesongen vurderte han et tilbud fra Lillestrøm. Men i stedet vendte han tilbake til Fredrikstad, der han den første sesongen bidro mye til et etterlengtet opprykk fra 2. divisjon. Pedersens tilbakekomst i tilnærmet gammelt slag førte til seriøs interesse fra Rosenborg og franske Nice, men valget falt på å fortsette i FFK. 2003 ble imidlertid preget av skader og syksom, og på høsten valgte han å gi seg for godt.

Pedersen var en jevn, pålitelig og effektiv arbeidsmaur av en forsvarer, med evnen til å gjøre ting enkelt. Han var flink til å takle, hadde god plasseringsevne, var solid i lufta, og ikke minst meget hurtig. Han var også god til å markere, og kontant i duellene. Hans begrensning var alltid et noe frynsete og ustabilt offensivt spill, og han slet lenge med heller svake pasninger.


Linker:
Oversikt landskamper (NFF)
Oversikt A-landskamper (Thomas Søfting)
Oversikt kamper i Tyskland (fussballdaten.de)
Oversikt kamper i England (soccerbase.com)