|
• Fredrikstad (1950-66).
• 6 seriemesterskap (1951, 1952,
1954, 1957, 1960, 1961), 3 cupmesterskap (1957, 1961, 1966).
• 40 landskamper (1957-66),
11 mål.
Pedersen (f. 1931) tilhørte en ny generasjon med
talentfulle Fredrikstad-spillere i årene etter Krigen, og
var med på juniorlaget som vant østlandsmesterskapet
i 1949. Året etter debuterte han som 18-åring på
A-laget da FFK overraskende tapte seriefinalen for Fram-Larvik,
og framstod som en av de bedre på banen. Deretter fulgte til
gjengjeld tre seriemesterskapstitler i løpet av fire år,
en periode der indreløperen «Lille-Lækken»
vokste seg inn i rollen som lagets organisator og hjerne. Gjennom
karrieren spilte han for det meste indreløper, men fungerte
også bra som half. I flere år hadde han for øvrig
med seg broren Leif Pedersen på vingen.
På midten av 50-tallet hadde Pedersen en periode preget av
skadeproblemer: I 1954 gikk han glipp av cupfinalen etter å
ha blitt skadet i semifinalen, og fra april året etter ble
han satt utenfor etter en kneoperasjon. Men i 1957 var han skadefri
og bedre enn noen gang på et fornyet, sterk Fredrikstad-lag,
som ble det første som både vant serien og cupen samme
år. I denne sesongen innledet han et meget effektivt samarbeid
med klubbens nye angrepsstjerne Per «Snæbbus»
Kristoffersen, som han skulle levere utallige målgivende
pasninger til i årene som fulgte.
Etter å ha rundet 30 fortsatte Pedersen å holde høy
standard. I 1961 var han med på å vinne et nytt dobbeltmesterskap
med Fredrikstad, og lagde et av målene da Haugar ble knust
med 7-0 i cupfinalen. I 1963 ble han vurdert som årets angriper
i 1. divisjon av VG. I sitt siste år 1966 var han stadig sentral
gjennom et meget god FFK-sesong, og fikk en perfekt avslutning på
karrieren da han avgjorde cupfinalen mot Lyn med et straffespark
i kampens siste minutt, på stillingen 2-2. Pedersen spilte
i alt 232 toppseriekamper (114 mål), og med sine totalt ni
mesterskap er han stadig en av de mestvinnende i den norske fotballhistorien.
Pedersen var innom B-landslaget i 1951 og nyskapningen U-landslaget
året etter, men debuterte på A-landslaget først
som en relativt moden spiller i 1957, i en bortekamp mot Ungarn.
I de følgende årene hadde han vanskelig for å
lykkes, og spilte ingen landskamper i perioden 1959-61. Men i 1962
ble han hentet inn igjen, og var deretter et fast innslag fram til
1966. I denne perioden etterfulgte han også Thorbjørn
Svenssen som lagets kaptein, noe han var i til sammen 24
kamper. De tre siste årene spilte han høyrehalf, og
presterte noen av sine aller beste kamper. Han ble særlig
berømmet for sin innsats i en bortekamp mot Jugoslavia i
1965.
Pedersen framstod ofte som en dominerende sjefstype på banen.
Med sitt blikk for spillet, gode teknikk og evne til å raskt
og presist servere baller til angriperne, var han i sitt ess i playmaker-rollen.
Dessuten var han fintesterk, og en god avslutter. Samtidig var han
en solid defensivspiller, og flink til å nøytralisere
motspillere. Med sin spede kroppsbygning egnet han seg riktig nok
lite til et mer fysisk spill, men var til gjengjeld svært
utholdende. Hans største svakhet var tempoet.
Etter at han la opp var Pedersen trener i flere år, og ledet
blant annet Fredrikstas A-lag 1971-73. Sent på 90-tallet ble
han utnenvt til æresmedlem i klubben.
Linker:
Oversikt
landskamper (NFF)
Oversikt
A-landskamper (Thomas Søfting)
Sesongstatistikk
norsk toppserie (100% fotball)
|
