| •
Fredrikstad (1927-33, 1935-39).
•
2 seriemesterskap (1938, 1939), 4 cupmesterskap (1932, 1935, 1936,
1938).
•
6 landskamper (1928-36), 4 mål.
Moe (1906-75) spilte først
fotball i en av Fredrikstads lokale gutteklubber, der han tidlig
framstod som en lederfigur. I 1923 gikk de unge spillerne samlet
inn i Fredrikstad FK, der de fikk utgjøre klubbens juniorlag.
Siden ble Moe anføreren på C-laget, som en periode
var tilnærmet uslåelig, og etter hvert skulle danne
stammen i klubbens første storlag. Debuten på A-laget
kom i 1927, da han leverte en overbevisende kamp mot Kvik.
I 1928 stod Moe i spissen for et ungt FFK-lag som sørget
for klubbens nasjonale gjennombrudd ved å spille seg til semifinale
i cupen. Framgangene førte til at han samme høst fikk
debutere på landslaget, som senterløper i en kamp mot
Tyskland på Ullevaal. Etter at FFK hadde nådd en ny
semifinale i 1930, sprang laget så ut i full blomst i 1932,
da det vant klubbens første cupmesterskap etter å ha
knust Ørn med 6-1 i finalen. Moes yngre bror Sverre
Moe scoret fire av målene. For øvrig var også
to andre Moe-brødre innom A-laget til FFK på 20- og
30-tallet.
I 1933 trakk Moe seg fra laget i protest mot at lillebroren ikke
ble tatt ut. Han fortsatte å holde seg borte gjennom hele
den neste sesongen, et fravær som ble merkbart for laget.
Etter å ha vendt tilbake i 1935, var Moe med på å
vinne tre nye cupmesterskap i årene fram til 1938. Han spilte
en særlig sentral rolle i finalene i 1935 og i -36. I 1938
og -39 var han også med på å sikre seier i de
to første versjonene av Norgesserien. Høsten 1939
ødela han kneet i kvartfinalen mot Lyn, og måtte finne
seg i å avslutte spillerkarrieren.
På landslaget gjorde Moe comeback i 1931, og scoret Norges
begge mål da laget klarte uavgjort mot Tyskland på Ullevaal.
Året etter scoret han igjen to mål da Norge vant en
meget overbevisende seier over Sverige i Gøteborg (4-1).
Men etter dette skulle han ikke få særlig med landskamper,
til ergrelse for folk i hjembyen. I 1936 var Moe riktig nok en av
spillerne som ble prøvd ut i forberedelsene til OL i Berlin.
Men etter å ha protestert mot den mektige landslagssjefen
Asbjørn Halvorsens spillesystem i pausen
av en landskamp mot Sveits, ble han uaktuell for troppen, og siden
aldri tatt ut til noen landskamp. Moe kalte også Asbjørnsens
opplegg for en ulykke for norsk fotball i en artikkel.
Moe var en tekniker med slepen ballbehandling og gode dribleferdigheter,
men var særlig effen som tilrettelegger, med en velutviklet
evne til å finne hull i motstandernes forsvar, og slå
presise og åpnende pasninger. Med sitt sjeldne blikk for spillet
var han ikke minst taktisk dreven, og flink til å lese motstandere.
Moe var ellers en klar autoritet på banen, og en viktig inspirator
når laget var i motgang. Med sine lederevner var han i flere
år lagets selvskrevne kaptein. Som anfører kunne Moe
også tidvis framstå som ganske sta og egenrådig.
Med sin vektlegging av det kollektive, at laget skulle gå
foran alt, slo han kontant ned på overdrevne fiksfakserier
som sinket spillet.
Moe utviklet dessuten tidlig en analytisk interesse for spillet,
og spilte med sine kunnskaper en viktig rolle i utviklingen av den
såkalte "Fredrikstad-stilen", en blanding av teknisk,
hurtig kortpasningsspill, ispedd overraskende langpasninger og gjennombrudd.
Stilen ble også kalt wienerstilen, siden den særlig
var inspirert av østerrikske lag. "Professorens"
ideer om fotball uttrykkes i boken ”Fotballspillet: Regler
– systemer – taktikk”, som ble utgitt i 1947.
Etter å ha gitt seg som aktiv var Moe en periode trener for
FFKs yngre avdelinger. Etter Krigen var han et par år formann
i klubben (1948-49), og fortsatte siden å engasjere seg for
fotballen på forskjellige måter. I 1958 ble han æresmedlem
i klubben. Også sønnen Finn Moe var
en periode på FFKs A-lag.
Link:
Oversikt
landskamper (NFF)
|
