• Fredrikstad (1982-84), Vålerengen (1985), Nürnberg (1986-88), Eintracht Frankfurt (1988-90, 1991-93), Fortuna Düsseldorf (1990-91), Hamburger SV (1994), Dynamo Dresden (1995),
FC Zürich (1995-97), Lugano (1997-99), Locarno (1999-2001).
• 1 cupmesterskap (Fredrikstad 1984).
• 27 landskamper (1985-90), 5 mål.

Andersen (f. 1963) debuterte som A-lagsspiller for Fredrikstad-klubben Østsiden da han var 16 år, men gikk to år senere over til naboen FFK, som da befant seg i toppserien. Den gamle storklubben var inne i en ustabil periode med opp- og nedrykk, og i 1984-sesongen var laget igjen for ujevnt til å overleve i 1. divisjon. På den annen side gikk det bra i cupen, der klubben nådde sin første finale på mange år. I den første finalekampen, som endte uavgjort, sørget Andersen for en viktig utlikning like før pause, og i omkampen, som FFK til slutt vant 3-2, laget han det første målet etter bare fire minutter.

Deretter valgte Andersen å fortsette med toppseriespill for regjerende seriemester Vålerengen, der han tidlig fikk full tillit. Gjennom 1985-sesongen framstod han som effektiviteten selv, og med 23 nettkjenninger endte han som seriens toppscorer med klar margin. I to av kampene laget han fire mål. Dette gjennombruddet førte til proffkontrakt med Bundesliga-klubben Nürnberg, som fra før hadde Anders Giske i stallen.

I Tyskland fikk Andersen en treg start, men høsten 1986 kom framgangen, og ved sesongslutt stod han bokført med til sammen 18 mål i serie og cup. Etter det var han en tid aktuell som erstatter for Preben Elkjær i italienske Verona, men i stedet vendte dansken tilbake til klubben. Den gode tendensen holdt seg fram til sent i 1987, da Andersen begynte å bli plaget av en leddbåndskade som gjorde at han ikke kom helt til sin rett i annen halvdel av sesongen.

Men nordmannen hadde skapt seg et navn, og sommeren 1988 ble han kjøpt av Eintracht Frankfurt. Også der hadde han en dårlig begynnelse, og måtte tåle mye kritikk. Dette gjorde at han bandt seg, spilte enda svakere, og klarte bare å lage to mål i løpet av sesongen. Men igjen greide han å finne tilbake til sitt rette jeg, og den andre sesongen i Frankfurt skulle vise seg å bli den førstes rake motsetning. Andersen opplevde sitt livs flyt, var stabilt målfarlig, og endte til slutt med 18 seriemål, noe som gjorde ham til tidenes første ikke-tyske toppscorer i Bundesliga. Han er stadig eneste nordmann som har vært mestscorende i en av de store europeiske ligaene.

Andersens prestasjoner i Frankfurt skapte likevel relativt lite oppstuss hjemme i Norge, noe som stod i kontrast til oppmerksomheten Rune Bratseth ble til del. Spissens noe lave stjerne i hjemlandet skyldtes til stor del en rekke heller bleke innsatser på landslaget. Etter å ha debutert i 1985 var han blant annet med da Norge slo Italia i Lecce senere samme år, men slet med å lykkes, og klarte aldri helt å etablere seg. Sin mest stabile periode på laget hadde han i Ingvar Stadheims siste år 1990, men etter at Egil Olsen tok over var han blant dem som ble sjaltet ut. Olsens opplegg og preferanser favoriserte mer robuste angripere som Gøran Sørloth og Jan Åge Fjørtoft, og Andersen nådde ikke opp i konkurransen. I 1992 forsvant han ut av bildet definitivt, etter å ha valgt å bytte til tysk statsborgerskap.

Som Bundesliga-toppscorer i 1990 syntes veien åpen for en overgang til en storklubb i Sør-Europa. Etter to Italia-besøk med samtaler med ledelsen i Serie A-klubben Genova oppfattet Andersen det slik at en avtale var i havn, plukket ut en leilighet i byen, og sa nei til å fornye kontrakten med Frankfurt. Men så kom VM-sluttspillet til Italia, og i tolvte time valgte Genova-ledelsen i stedet å satse på en av suksessmennene derfra, tsjekkeren Thomas Skuhravy. Dermed stod Andersen en periode uten klubb, før han til slutt fikk ordnet seg kontrakt med Fortuna Düsseldorf. Sesongen der ble noe av et antiklimaks; for det meste fungerte han i en heller anonym rolle som "assistent" for spisskollegaen Thomas Allofs, og laget bare fire mål selv.

Høsten 1991 var Andersen tilbake i Frankfurt, der han i begynnelsen fant tilbake til formen og blant annet laget to mål i ligapremieren mot Bayern München. Utover i sesongen ble det imidlertid mye benkesliting, samtidig som laget kjempet i toppen av ligaen (tapte serieseieren til Stuttgart i sluttspurten). I 1992/93-sesongen måtte nordmannen stadig tåle tøff konkurranse om spissplassen, ikke minst fra det nye funnet Tony Yeboah, og slapp bare sjelden til fra start. Denne tendensen vedvarte gjennom den påfølgende høsten, og på vinteren ble han frigitt og meldte overgang til Hamburger SV.

Sommeren 1994 var Andersen tilbake i godt slag og lagde mål i oppkjøringen før seriestarten, men da alvoret var i gang var han på ny degradert til reserve. Som ett år tidligere ble det klubb-bytte halvveis inn i sesongen, denne gang med Dynamo Dresden som neste stopp. Oppholdet der ble kort; sommeren 1995 gikk den tidligere øst-tyske klubben konkurs og mistet lisensen, og dermed stod nordmannen uten arbeidsgiver.

Andersen ble deretter vervet av den sveitsiske toppserieklubben FC Zürich, der han snart fikk en sentral posisjon på laget, og etter en tid ble betrodd kapteinsbindet. Høsten 1996 tok karrieren en overraskende vending; på grunn av skadeforfall ble han trukket ned for å vikariere i forsvaret, en omplassering som viste seg så vellykket, at den gamle storscoreren siden skulle forbli i de bakre rekker karrieren ut.

Våren 1997 ble klubbnomaden solgt til FC Lugano, som befant seg i den nedre avdelingen av den sveitsiske toppdivisjonen. Der ble han værende to sesonger, til han sommeren 1999 flyttet over til en annen av distriktets klubber, Locarno (2. divisjon), hvor han også etter hvert fikk treneransvar. I 2001 ga han opp den aktive karrieren, men satset videre som trener, i første omgang for rekruttlaget til FC Luzern.

Som spisstype var Andersen en typisk rendyrket avslutter, med velutviklet plasseringsevne og målteft, og i sine gode perioder imponerende effektiv innenfor sekstenmeteren. På den annen side var han ikke den flinkeste når det gjaldt å bidra til å bygge opp spillet, og kunne være bortimot usynlig så lenge det ikke var snakk om målsjanser. Dette gjorde at han i relativt stor grad var avhengig av å ha de riktige medspillerne for å få sitt eget spill til å fungere.

Tidlig i 2003 flagget Andersen interesse for å komme hjem og trene en norsk klubb, men endte i stedet med ansvaret for anonyme og ressurssvake Rot Weiss Oberhausen i tyske 2. Bundesliga. På høsten fikk laget en overraskende god sesongstart, en tendens som varte fram til februar, da det sensasjonelt inntok toppen av tabellen. I sesongavslutningen gikk det imidlertid fullstendig skeis, og etter en like svak start på høsten, ble Andersen løst fra kontrakten.

I 2005 ble Andersen ansatt som assistent for Horst Köppel i Boussia Mönchengladbach. Etter en sesong der klubben endte på tiendeplass i Bundesliga, valgte klubben å sparke hovedtreneren, noe som gjorde at nordmannen ble satt på sidelinjen.

Tidlig på høsten 2006 ble Andersen vurdert som kandidat til jobben som assistent for den nye tyske landslagstreneren Joachim Löw, men nådde ikke helt fram. Selv hevdet han at sin ikke-tyske opprinnelse trolig var en viktig årsak til at en annen ble foretrukket. I noen tilfeller har navnet hans også blitt knyttet til norske klubber, som Fredrikstad sent i 2006, men uten at det har ført til noe.

Oppdatert februar 2007


Linker:
Oversikt landskamper (NFF)
Presentasjon og oversikt over landskamper (Thomas Søfting)
Oversikt over kamper i Tyskland (Fussballdaten)
Oversikt over kamper i Tyskland (Fussballportal)