• Fredrikstad (1976-1986, 1993-94), Brann (1987-92), Fortuna Düsseldorf (1990-91).
• 1 cupmesterskap (Fredrikstad 1984).
• 54 landskamper (1983-92), 3 mål.

Ahlsen (f. 1958) spilte i ungdomsårene fotball i Fredrikstad FK og ishockey i Stjernen, og ble i 1976 juniornorgesmester i begge idretter. På fotballbanen hadde han først en offensiv rolle på midtbanen, men etter å ha debutert på A-laget som 18-åring ble han trukket ned til backplassen. I årene som fulgte framstod han som en stabil og pålitelig spiller, men uten å gjøre spesielt mye vesen av seg. Dette skyldtes til stor del en noe høy matchvekt; det var først etter at han hadde bestemt seg for å trene mer seriøst, og kvittet seg med rundt ti overflødige kilo, at talentet ble frigjort.

I 1980 var FFK tilbake i toppdivisjonen etter et par års fravær. Året etter presterte klubben sin beste sesong på lenge, med fjerdeplass i serien. Ahlsen gjorde seg nå for første gang nasjonalt bemerket ved å score ni seriemål som back, noe som førte ham høyt opp i skytterligaen.

I 1982 måtte FFK tåle nedrykk igjen, og mistet også sin viktigste spiller Kai Erik Herlovsen til proffspill i Tyskland. Klubben valgte å engasjere treneren Tony Knapp, som tidligere hadde hatt suksess i Viking. Engelskmannen så snart for seg en nytrimmet Ahlsen som lagets lederskikkelse, lot ham overta kapteinsbindet, og innta rollen som bakerste mann med frihet til å engasjere seg framover. Spilleren viste seg snart å trives med ansvaret, framstod med stor autoritet på banen, og ble den suverene anføreren på et lag som etter hvert spilte seg til en klar seier i sin 2. divisjon-avdeling. Etter å ha fått mange godord i pressen ble han innkalt til å debutere som overårig på U-landslaget, og med overbevisende spill også der fulgte kort tid etter det første oppdraget på A-landslaget, en OL-kvalifiseringskamp mot Finland. Igjen imponerte han stort, og var etter manges mening banens beste.

I 1984 slet et ujevnt FFK tungt i toppserien, og på ny endte laget nedenfor nedrykksstreken. Men Ahlsen fortsatte framgangen, presterte nok en sterk sesong, og ble vurdet som årets spiller i 1. divisjon av VG. Mest minneverdig var likevel sesongavslutningen; i cupfinalekampene mot Viking framstod han som eneren på et lag som endelig klarte å vise hva det kunne, og kapret klubbens tiende norgesmesterskap. Det var i det første av disse oppgjørene at Ahlsen presterte sitt klassiske, spektakulære frisparkmål på Erik Thorstvedt; et prosjektil av et vristskudd fra over 30 meter (se link).

Sesongen førte dessuten med seg et profftilbud fra Herlovsens klubb Borussia Mönchengladbach, men Ahlsen vurderte det til slutt som for dårlig. Han skulle også senere vise seg vanskelig å lokke til spill i utlandet. Potensialet var åpenbart, men en blanding av skadeproblemer og beskjedenhet gjorde at han ikke skulle reise ut før helt på tampen av karrieren.

I de to neste årene fortsatte Ahlsen på non-amatørkontrakt i Fredrikstad. Denne perioden ble mest preget av skader, ikke minst en lyskestrekk, som spolerte det meste av 1986-sesongen. Mot forventet mislyktes FFK med å ta seg tilbake til toppserien, og Ahlsen valgte derfor å skifte beite. For en kvart million kroner ble han en del av stallen til nyopprykkede Brann, der han på ny fikk spille under favoritt-treneren Knapp.

I Bergen ble Ahlsen tidlig en populær mann. I den første sesongen 1987 var han igjen årets spiller ifølge VG, og en av de viktigste årsakene til at Brann kunne avslutte en ti år lang periode som notorisk elevatorlag. I både dette og året etter var han også med på å spille klubben fram til cupfinalen. Sin kanskje beste sesong med rødtrøyene hadde han likevel i 1989, da han nok en gang ble kåret til årets spiller, denne gang av kollegene i toppserien. Et høydepunkt var kampene mot Sampdoria i cupvinnercupen, der han imponerte stort.

I 1990 hadde de fleste avskrevet 32-årige Ahlsen som proffspiller, men på høsten slo han til på et tilbud fra Bundesliga-klubben Fortuna Düsseldorf, der tidligere FFK-medspiller Jørn Andersen befant seg. Oppholdet startet lovende, men etter hvert mistet han trenerens tillit, og havnet langt unna en plass på laget. På vårparten ble han frigitt, og returnerte til Brann.

I 1992 gjennomførte Ahlsen sin siste sesong på toppnivå, og i avskjedskampen i oktober ble han hjertelig hyllet av et takknemlig Bergen-publikum. Deretter vendte han tilbake til hjembyen og FFK for å trappe ned som spillende assistent-trener i 2. divisjon. Etter å ha spilt to sesonger måtte han tåle en ufrivillig avskjed fra troppen, to år før kontraktens utløp, fordi hovedtreneren mente han ikke holdt mål lenger.

Ahlsen framstod tidlig som en spiller som vokste med oppgavene, og var et sikkert valg for landslagssjefen Tor Røste Fossen i årene etter debuten i 1983. I 1984 deltok han på OL-laget i USA, og året etter opplevde han et av karrierens høydepunkter da Norge vant en sensasjonell seier over Italia i Lecce, en kamp der han på en utmerket måte erstattet Terje Kojedal i midtforsvaret.

I 1986 førte skadeproblemene til at Ahlsen mistet startplassen på landslaget, og året etter ble han vraket av den nye sjefen Tord Grip, som prioriterte yngre spillere. Han fikk heller ikke særlig mye tillit av svenskens etterfølger Ingvar Stadheim. Til gjengjeld ble Ahlsen jevnlig benyttet i de første årene Egil Olsen var ansvarlig, og opptrådte blant annet med suksess som Rune Bratseths midtstopper-makker i EM-kampene mot Italia i 1991. Den andre av disse (1-1 i Genova) ble hans siste landskamp av betydning, men var også en av de beste han spilte.

En veltrimmet Ahlsen i slag var en unorsk elegant spiller, med store kvaliteter både defensivt og offensivt. Hans trygge ballbehandling, med sikre førsteberøringer, ga ham tid og rom på banen, og takket være sitt blikk for åpninger, kombinert med et meget godt tilslag, var han en mester i lange, presise framspill. Styrken og presisjonen i tilslaget gjorde ham dessuten til en offensiv trussel ved dødballer. I rollen som forsvarer framstod han som kompakt, taklingssterk og plasseringssikker.

I tillegg til sine tekniske og taktiske ferdigheter var Ahlsen med sin rolige og sikre opptreden en utpreget lederskikkelse på banen. Et svakt punkt var at han til tider kunne framstå som noe temperamentsløs, særlig i kamper med relativt svak motstand. Han var heller ikke blant de mest lett-trente, og ganske avhengig av å være i form for å kunne ta i bruk sine sterke sider som spiller.

Etter å ha gitt seg som aktiv var Ahlsen en periode trener for Østsiden. Deretter fulgte en pause fra fotballen, før han igjen vendte tilbake til Fredrikstad FK for å bli assistent for sin gamle kompis fra landslaget på 80-tallet, Knut Thorbjørn Eggen. Samarbeidet bidro til en etterlengtet opptur for klubben; først med to opprykk på like mange år, så et vellykket gjensyn med toppserien i 2004. Ahlsen fortsatte i jobben gjennom 2005-sesongen, da Egil Olsen var hovedtrener, og videre igjen med Eggen i 2006. I etterkant av sistnevntes avskjed med klubben etter sesongen, ble Ahlsen talent- og spillerutvikler i klubben.

Oppdatert februar 2007


Linker:
Presentasjon og sesongstatistikk på skbrann.org
Oversikt landskamper (NFF)
Presentasjon og oversikt A-landskamper (Thomas Søfting)
Oversikt kamper i Bundesliga
Video: Ahlsens legendariske scoring i cupfinalen 1984